Klar, ferdig – OL

14 dager med sendinger fra Vancouver i ”alle kanalar” . Toppidrett på godt og vondt. Og: det er lov å røre seg, også under OL.

De ”store” skøyteløperne var min barndoms helter. Jeg husker enda med glede da helten over alle helter, Fred Anton Maier, vant gull på 5000 meter i OL i Grenoble i 1968. Noen dager etter var gleden snudd til stor fortvilelse. Tidlig på morgenen, før jeg gikk på skolen, hadde lange og elegante Maier gått en meget god 10 000 meter. Alle regnet med at gullet var hans. I det lange frikvarteret fulgte vi sterkt konsentrert med på radiooverføringene fra OL. Lyttet. Spiste ikke. Pustet bare forsiktig. Og det utrolige skjedde: svenske Johnny Høglin frarøvet ”min” Maier gullet på 10 000 meter. Den dagen tuslet en krumbøyd 9-åring hjem med store mavesmerter – kroppslig og følelsesmessig helt utslått. Var det mulig? Slått av Johnny Høglin? I samtaler med likesinnede skøytenostalgikere er dette et sentralt tema den dag i dag. Fortsatt ingen svar, bare undring.

Idrettsutøvere som gjør det umulige mulig, det mulige enkelt og det enkle elegant, vil alltid fascinere oss. De gode utøverne, heltene, har gjennom historien vært viktige for vår nasjonale stolthet og identitet. Det sies at skøytekongen Oscar Mathisen var mer populær enn Kong Håkon. I en humoristisk avisillustrasjon fra 1920 med tema kongeparets knappe apanasje, sier dronning Maud til sin mann: ”Og havde du enda været Skøitekonge!” Hvis Petter Northug og Marit Bjørgen vinner OL-gull i Vancouver vil det være flere enn deres nærmeste familie som føler glede og nasjonal stolthet og får klump i halsen når flagget heises til ”Ja, vi elsker”. Diktet ”Kupper`n skrid i Squaw Valley” av Olav H. Hauge beskriver etter min mening på en stille og vàr måte spenningen man kan kjenne på når det virkelig ”drar seg til”:

Men no skrid Kuppern i Squaw Valley!
Eg har ikkje tenkt å gå nokon 10 000 m.
men ordi fær ein djervare sving,
og ho mor grip fastare um staven

Toppidrett skaper begeistring og entusiasme og gir mange av oss lyst til selv å drive fysisk aktivitet. Den tradisjonelle oppfatningen er at toppidrett inspirerer massene og dermed gir et indirekte bidrag til å fremme fysisk aktivitet og trening og dermed en bedre folkehelse. Barn og unge trekkes til idrettsbanene av eliten og sørger for en bredde som gjør det mulig å skape nye toppidrettsutøvere. Vi kan utvilsomt lære mye av toppidretten. For å nå sitt mål vet toppidrettsutøveren at målsettingen får konsekvenser for hva han/hun må gjøre for å nå målet. Spise og drikke riktig, sove mye, trene når solen skinner og vennene ligger på stranden osv. Legger du til et sett med verdier, normer og holdninger sammen med kvalitet i gjennomføringen av det som er planlagt av trening og andre tiltak har du hovedingrediensene i den norske modellen for en idrettsutøver på vei mot sitt mål om topp resultater. Stein på stein i et solid byggverk. ”Hemmeligheten ved suksess er hardt arbeid. Det er derfor det er en hemmelighet for de aller fleste”, sa Mark Twain. Gullmedaljevinnerne i Vancouver har skjønt det for lenge siden.

Selv om topp idrettsprestasjoner inspirerer mange, både til å drive fysisk egenaktivitet og til å etterleve kravet til fokus og konsentrasjon som ligger til grunn for gode resultater, er virkeligheten mer nyansert. Dagens internasjonale konkurranseidrett presser prestasjonsgrenser og helseforståelse i en grad som burde mane til ettertanke. Dopingmisbruk, kampfiksing, pengejag, usunne kroppsidealer, spiseforstyrrelser og sextrakassering er bare noen eksempler på en toppidrett som ikke lever opp til grunnverdier som fellesskap, glede, helse og ærlighet. Norsk toppidrett har, med få unntak, et forbilledlig syn på doping. Brudd på andre verdier ser vi imidlertid relativt ofte. Skal toppidretten ha troverdighet og være noe mer enn ren underholdning må den stå for noe, ha en ”attityd” som Rosenborgtrener Erik Hamren sier. Derfor tror jeg mange reagerer negativt når vår fremste skøyteløper, Håvard Bøkko, ut fra det som er skrevet og sagt i media, bagatelliserer sextrakassering mot en av sine kolleger på skøytelandslaget og fortsatt knytter seg tett opp til treneren som stod for trakasseringen. Hvilket signal gir han til unge utøvere som ønsker å bli like gode som ham? Hvilket omdømme gir dette skøytesporten og toppidretten? Er en OL-medalje mer verdt enn idrettens verdigrunnlag?

I dag er det 5000 meter i Vancouver. Det er nøyaktig 34 år siden Falkenløperen Jan Egil Storholt, på sin 27-årsdag, vant gull på 1500 meter under OL i Innsbruck. Et stort øyeblikk i norsk og trøndersk idrettshistorie. Mange små ”Storholter” ble den dagen motivert til videre skøyteaktivitet. Jeg håper det fortsatt vil være slik at idretten etterlever sine egne grunnverdier slik at du og jeg kan la oss begeistre over store prestasjoner og selv få lyst til å drive med fysisk aktivitet. Hvis du synes det blir en lovlig stor dose med idrett i de to kommende ukene, og i overkant mange intervjuer og kommentarer om hvorvidt Petter Northug tar fem eller seks gull, ja, så er det lov å ta seg en pause fra godstolen. Ute er det frisk luft, godt med snø og store muligheter for et aldri så lite ”Barneskirenn”. God fornøyelse!